0505

Har hatt en slags klump i magen den siste tiden, som jeg blir så fryktelig sliten av å bære på.. Våknet selvfølgelig med den i dag også, og uten å vite om det kommer til å fungere, skal jeg gjøre et forsøk på å skrive om den og få den vekk så denne dagen kan starte bedre.
6 Desember skrev jeg sist et innlegg, og i mellomtiden har det vært mye fint, og en del som ikke har vært så fint også. Men that's life I guess, så kan ikke klage på det!

Som jeg skrev i forrige innlegg, er det fortsatt mye det at små ting som egentlig ikke har så mye å si blir store fordi det er så mye på en gang. En av de store problemstillingene jeg skrev om sist var dette med trening, og det merker jeg at jeg har et litt mer avslappet forhold til nå enn før. Det er veldig deilig, og jeg føler meg med fri i hverdagen og gleder meg mer til øktene når jeg ikke må presse meg selv ut døra lenger. Det at vi holder på å få sommer i deilige Norge hjelper jo litt på motivasjonen for alt også da selvfølgelig! 

Den andre tingen jeg skrev om, har dessverre heller utviklet seg til en større tanke for meg.. Dette med å føle seg som en konstant nummer to, uten å føle at man blir satt like høyt av den personen man selv setter høyest. Jeg føler meg like egoistisk når jeg skriver dette nå som sist gang, men det er slik det føles for meg, og det har ikke endret seg. Så sitter jo jeg i en litt spesiell situasjon nå, med nære venner i både Steinkjer og Grong, og barndomsvennene jeg har vokst opp sammen med så langt unna som i USA og England. 
Jeg har mye kontakt med mitt kjære søskenbarn i York, og vi er som knoll og tott, og kommer alltid til å være som søsken. Faktisk skal vi flytte inn sammen til høsten, for jeg endrer skole til Grong neste år der hun bor. Så det blir bra!

Det er nok mer de vennene jeg har i USA jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til. Jeg beklager veldig hvis noen av dere leser dette, og ikke ta det personlig! Det er bare tankene mine som må kommer seg ut av hodet, ellers takler jeg det ikke stort lenger. 
Jeg synes det blir veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg når vi skal møtes igjen om noen uker. Selvfølgelig har vi endret oss på et år, dem i et nytt land, og jeg i en ny by og på hybel. Det er så forferdelig mye som har skjedd, og vi har ikke vært sammen eller snakket så mye under alle disse endringene. Det er en av tingene.

Den andre tingen, får meg litt inn på det som har utviklet seg i forhold til dette problemet. Jeg føler sånn at jeg ikke hører til noe sted. Jeg bor på hybel og går på skole i Steinkjer, men om noen måneder skal jeg begynne i Grong og flytte dit. Bare dette gjør at jeg ikke føler meg hjemme på stedet jeg bor på, og jeg føler at jeg ikke er helt inne i en "vennegjeng" og hører til på noen av stedene. 
Oppå dette har jeg vennene mine i USA som har denne sinnssyke opplevelsen til felles, og som har møttes der nede og er blitt enda nærmere enn før de dro. Umulig for meg å skrive dette uten å høres ut som en drittsekk,for tro meg, jeg er så utrolig stolt av dem, og unner dem det så mye! Men følelsene mine kan jeg dessverre ikke styre likevel... 
Vi var på en måte en liten gjeng for noe som kjennes ut som en evighet siden, og nå har denne gjengen fortsatt å holdt sammen og blitt sterkere med meg helt på utsiden. Jeg kan til mye av det selv, for jeg gled litt vekk da jeg ble syk i 9ende, å det er jeg fullstendig klar over. Det blir bare så vanskelig likevel, og jeg kjenner meg så utrolig ensom når jeg tenker på det. 

Skulle ønske ordet "Bestevenn" ikke fantes egentlig, det kjennes bare jævlig ut når det aldri inkluderer deg. 










Ting var mye enklere før
 

Jada, jeg har det bra

Hva skal man gjøre når man ikke får sove om kvelden fordi man tenker så mye på alt som er galt, og på hvordan man skal komme seg gjennom den neste dagen. Og enda bedre blir det når den samme følelsen vekker deg etter bare noen timers søvn, for så å holde deg våken resten av natten.

Akkurat nå føler jeg meg ganske elendig. Tastene går ikke i det tempoet jeg er vandt til at de gjør når jeg skal skrive ut følelsene mine, for nå vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive. Hodet mitt er for slitent til å klare å formulere setningene som jeg vil ha ut, for nå har jeg et stort behov for å bare få ordene ut av hodet så jeg kan lese dem og finne ut av hva det er som foregår. Problemet er at jeg egentlig ikke helt vet hva som er galt heller. 

Jeg er en sunn jente, har en fantastisk familie, vi har god økonomi og mangler aldri noe av noen ting, snart er det juleferie som er den beste ferien jeg vet om, og jeg har også venner som jeg prater med hver eneste dag. Likevel, som den bortskjemte drittungen jeg føler jeg er, så føler jeg meg ensom og jævlig.
Jeg har jo vært gjennom noe lignende før og kommet meg relativt bra fra det, men nå føles det på en måte annerledes. Jeg skulle ønske det var sånn at når du er gjennom angst og depresjoner en gang, så skulle man vært immun. Ja, det er nok i teorien enklere nå fordi jeg har erfaringer og vet hva som hjalp sist, men tanken på å stå her på startlinjen å vite hva som kanskje vil komme å ta meg igjen, det lammer meg og tømmer med helt for krefter til å sloss mot det.

Okei, så hva er det egentlig som plager meg for tiden da? Hvis vi skal starte smått, så er det jo de tingene som sikkert plager de aller fleste. Stresset fra skolearbeid, det at vi kanskje ikke får en hvit jul, tidlige morgener, hva man skal lage til middag, hvorfor vil ikke pappa la meg kjøpe en hund, og alle slike normale ting. De er jo egentlig ikke noe å sutre over, men når de blir kombinert med andre ting som for meg er veldig store, så blir det lett for mye.
Det verste er at grunnene sitter så i meg selv, og ingen kan endre noen av dem til å bli bedre, det handler kun om at jeg må klare å finne en måte å leve med dem på, og å akseptere at slik er det. Kanskje jeg skal starte å skrive litt om dem da, men ordene stopper helt opp i hodet mitt når jeg skal prøve...

  Jeg har drevet med styrketrening i kanskje ett års tid nå. Før jeg flyttet på hybel var det langt til treningssenteret, som gjorde at det ikke ble så mange økter i uka. Derfor liker jeg heller å si at jeg startet ordentlig da jeg flyttet denne høsten. Det sier seg vel selv at jeg bryr meg litt om kropp siden jeg trener, men tidligere handlet det mer om at jeg likte å slite kroppen ut fysisk også, for før jeg startet å trene var jeg veldig sliten psykisk, men kroppen var ikke sliten i det hele tatt og jeg fikk ikke sove. Øktene ble en måte å koble ut hodet litt, og heller få kroppen til å slite litt og presse seg. I tillegg fant jeg ut at styrken min ikke var så ikke, så dette ble også et sted jeg følte litt mestring. 
Kosthold er jo noe som hører sammen med trening dersom man ønsker å oppnå resultater. Dette har blitt en stor utfordring og negativ ting i hverdagen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppsummere kostholdet mitt heller, men jeg har kommet til det stedet der jeg får en dårlig følelse hver gang jeg har spist, samtidig som jeg er veldig glad i mat, og ofte kommer dit jeg tenker "jaja, hvem bryr seg egentlig om hvordan jeg ser ut, jeg kan jo bare spise!". Dette fører jo til et veldig anspent forhold til mat, og at jeg har dårlig samvittighet og er sint på meg selv store deler av dagen.

I det siste har jeg også begynt å føle meg så stor og ekkel. Når du har en søster som er tynn, lang og likevel har litt muskler, så hjelper det ikke på selvtilliten å komme hjem i helgene heller. Hun spiser nesten ingen ting, og jeg spiser enten ikke noe idet hele tatt, eller så spiser jeg ganske mye og tar igjen de måltidene jeg har hoppet over, før jeg får dårlig samvittighet igjen. All denne tenkingen på mat og trening gjør meg så sliten, og jeg har startet å føle at å gå til treningssenteret fire dager i uken bare er et stress, og noe jeg gruver meg til. Men hver gang jeg ser meg selv i speilet får jeg lyst til å gråte, og den følelsen vil jeg heller ikke sitte med. 
Jeg har alltid irritert meg over de som klager over hvor tykke og ekle de er, mens de sitter i sofaen dag etter dag og trykker innpå sjokolade og potetgull. Hvis man skal kunne klage på kroppen sin, må man i det minste prøve å gjøre noe med det. 
Men hva gjør man når man allerede prøver å endre seg, men likevel ikke ser noen bedring? Det er så utrolig frustrerende og skuffende at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger. 

Så til det neste. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, men jeg tror det er at jeg er ensom. Likevel kan jeg ikke helt forstå hvordan jeg kan være det, for jeg er sosial på skolen og aldri alene, og på hybelen min bor jeg sammen med en venn, og han har ofte med seg venner hjem som jeg også henger med. Jeg snakker ofte med de nærmere vennene mine over nett, fordi de er i Amerika på utveksling, og jeg har flere venner hjemme der jeg kommer fra også som jeg prater med og vet jeg kan møte. Problemet i denne situasjonen er så flaut og egoistisk at jeg egentlig ikke vil si det høyt, men jeg er nødt til å se det skrevet ned for å forstå det ordentlig. 
Jeg har en veldig omsorg og kjærlighet for vennene mine, og jeg vil alltid sette de jeg bryr meg om høyt. Jeg elsker å gjøre små ting for å glede dem, og når jeg skal lage bursdagsgaver og slike ting, tenker jeg alltid gjennom og lager noe personlig. 
Det som gjør at alt dette blir noe negativt og trist i hverdagen min nå, er at jeg føler meg som en nummer to. Jeg føler meg helt forferdelig når jeg skriver dette, fordi jeg vet hvor egoistisk og dumt det høres ut, men det er dessverre den måten jeg føler det.. 
I mitt hode kan jeg vel være en person som noen av de andre ser på som en god venn, men det vil alltid være noen som er over meg. Ga det mening? Det vil alltid være noen andre som blir prioritert over, og som vennene mine er nærmere på en måte. Det å føle at man ikke er "øverst" hos noen ligger litt som en klump i magen min, og det kjennes ekstra godt nå når jeg begynner å gli litt tilbake i sporene fra forrige negative periode. 
Jeg føler ikke helt at jeg fikk forklart dette problemet, men ordene står helt stille i hodet mitt nå, og jeg får ikke til å tenke noe som helst.

Kort oppsummert er det vel følelsen av ensomhet og en veldig dårlig selvtillit og dårlig selvbilde som drar meg så ned i hverdagen nå. Jeg kan ikke begynne å tenke framover, for da blir jeg bare stresset og lei meg. Jeg tror jeg har angst for fremtiden.. 

Det jeg er sikker på, er at denne gangen skal jeg ikke la det vises så godt på meg som sist. Jeg skal virke glad og sprudlende for de på skolen og vennene mine. Det å late som for familien er vel litt sent, for de tror jeg aner hvordan ting går.. Jeg har aldri vært god på å skjule følelsene mine for de som kjenner meg. Men hvis noen spør meg om det går bra nå, skal jeg bruke alt jeg har for å presse fram et smil, og si ja. 



Ingen ting gjør det så vanskelig å holde maska som dette ene spørsmålet. 

 

 

Up to Date

Hei! etter en forferdelig lang og kjedelig dag med å bare ligge i senga etter skolen uten å ha noen ting å gjøre, kom jeg på at jeg kan jo skrive litt! Leste gjennom noen av innleggene mine fra tidligere, og det er faktisk så interessant å lese! Jeg kan huske nøyaktig følelsen jeg hadde da jeg skrev dem, og det er så mye som har endret siden da at det er helt skremmende. Likevel er jo noe selvfølgelig som før også da, heldigvis. Kan ikke si at jeg regner med at noen vil lese dette, så kan ikke understreke nok at dette er kun for privat underholdning og det å faktisk skrive litt, for det er jo så gøy, og så har jeg det til å lese senere også.

 Siden sist har jeg startet på videregående skole, på helse og oppvekstfag, og der trives jeg egentlig veldig godt! Jeg valgte den skolen som ikke er nærmest, egentlig for å få en litt "clean start" på et nytt sted der ingen egentlig kjente meg noe særlig. I begynnelsen var det selvfølgelig ganske vanskelig, for jeg kjente jo ingen i klassen min! det er noen flere fra hjemplassen min som også valgte denne skolen, men jeg har dessverre ikke så mye kontakt med noen av dem.. rart hvordan ting blir slik noen ganger. 
Uansett så har jeg flyttet på hybel, og her bor jeg sammen med en god kompis (ikke kjæreste, kan ikke understrekes nok) og trives egentlig godt. Det er veldig fint her, og bare fem minutter å gå til skolen. Likevel er jeg hjemme hver eneste helg, fordi jeg begynner å savne familien min og hunden min etter bare noen dager, haha! Så mye enklere å bare komme hjem til middag og null ansvar. Umulig å forstå hvordan det er å bo på hybel uten å ha prøvd det selv tror jeg, men alt i alt er det ikke så galt så lenge jeg får kommet meg hjem i helgene og ladet opp energien til en ny uke. 

 Det er ikke så veldig mye å gjøre etter skoletid egentlig, og jeg har egentlig alltid vært en person som ikke er så glad i å være sosial hele tiden etter skolen heller når jeg tenker meg om. Liker godt å omgås folk på skolen, men så trives jeg også over gjennomsnittet godt i eget selskap tror jeg.. Det jeg i hovedsak driver med er vel egentlig styrketrening! Fikk endelig muligheten til å ta det seriøst etter jeg flyttet ut, fordi der jeg bodde før var det 30min med bil hver vei, mens nå er det kun 20min å gå hver vei! Blir jo litt trim det også, når jeg trenger fire ganger i uka! Har til og med turt å prøve meg på gruppetimer med Yoga nå, og det tror jeg at blir en rutine, for jeg merket godt at kroppen min reagerte positivt på timen! Veldig deilig å kjenne at ting endelig begynner å fungere fysisk nå.

 Kan vel også virkelig si at det psykiske er forbedret noe så enormt. Angsten er stort sett borte, og hvis den skulle komme snikende har jeg opparbeidet et ganske bra forsvar som det skal en del til for å trenge gjennom. Selvfølgelig har jeg dårligere dager, og jeg er nok ikke helt frisk, men den usikre jenta med konstant klump i magen er så godt som borte nå tror jeg!  
Humøret og tanken har kanskje gått litt mer ned nå i det siste, men så er jeg jo veldig styrt av kulde og årstid, så det kom ikke som et sjokk akkurat. Men min nye taktikk er å erkjenne at følelsene er der, men ikke la dem ta kontroll eller mye plass. Da prøver jeg heller å fokusere på andre ting. Men jeg er fortsatt bare et menneske, så det hender jo selvfølgelig at det ikke går, haha. 

Andre nevneverdige endringer er vel kanskje at jeg har blitt singel, lært meg å bruke vaskemaskin og tørketrommel, kastet ut min første edderkopp helt selv (hylte hele tiden mens jeg bar han ut vinduet), fått en enorm craving for å maule honning og har begynt å faktisk synes at gym er litt morsomt...

 En ting som er veldig rart siden sommerferien, er at alle bestevenninnene mine har dratt til enten USA eller England.. De er jo året eldre enn meg, og utveksling var tydeligvis veldig populært i deres kull! Jeg kjenner at jeg savner å bare kunne ringe til dem eller dra på besøk når jeg trengte eller ville det, men samtidig er jeg såå stolt over dem som tar en slik sjanse! Mens jeg sitter her og teller dager fra mandag til fredag når jeg kan dra hjem igjen, så tar de på seg et helt år med å hoppe ut i et helt nytt liv. Det skal bli så godt å få dem hjem igjen! 

 Ellers er det jo torsdag i dag, så i morgen er det endelig hjemreise for uka! Mamma kommer å henter meg siden hun skulle forbi, så satser jeg på en avslappende helg med mye familiekos, og hvem vet, kanskje litt blogging? Har jo mye fritid her på hybelen så hvem vet hva som skjer fremover. 





(avslutter med klein selfie selvfølgelig)

Put Your Mask Back On


To ulike dager, av så utrolig mange med denne samme følelsen. 






You hide your pain with these fake little smiles,
Wishing you could be happy for just a little while.


You act like you have a heart of steel,
But really you're waiting for time to let it heal.

Everyone acts like this is just some game,
Not knowing you will never be the same.

Sometimes you let people know your fears,
While you try and hold back the raging tears.

Every day you wish you could be,
Everything everyone wanted to see.

You walk around ready to scream,
Ready to wake up and find it was only a dream. 

:)

.

Akkurat nå angrer jeg på alt vi har gjort. I dette øyeblikket nå er jeg bare så jævlig sint på meg selv for at jeg lar deg kontrollere meg på denne måten. Vi er bare venner, men likevel kan du komme helt under huden på meg selv om jeg ikke gjør noe som har med deg å gjøre en gang. Jeg får deg ikke ut av hodet, og jeg vil bare bli ferdig med denne dritten. Lei av å gå tilbake på det jeg sier hele tiden, og lei av at følelsene dine svinger annenhvert minutt. Jeg er så sint at jeg skjelver nå, og den jeg er aller mest sint på er meg selv. Faen, jævla drittkjerring. 

Trenger noe stabilt rundt meg nå, ikke et humør som svinger hele tiden. Når skal jeg egentlig lære? Føler meg helt følelsesløs i dag, men dessverre ikke tankeløs. Klarer ikke å slutte å tenke på deg, men jeg skulle ønske jeg hadde kontroll over det. Akkurat nå er du ikke verdt det. Ingen ting er det. 

Kjære deg...

Kjære deg, nå skal jeg forsøke å samle og sortere tankene mine rundt deg. På min egen måte, som da blir ved å skrive det. Du tilhører lett den delen i livet mitt som jeg bruker mest tid på akkurat nå, og noen ganger gir det ikke mening i det hele tatt at jeg fortsatt står i det. 

Jeg tenker for mye, du tenker for lite. Det er kanskje derfor jeg sitter her nå med vondt i hodet og tårer i øynene, mens du sikkert ikke tenker på meg i det hele tatt. Vi har vært gjennom dette så mange ganger nå. Ting går til helvette, jeg bestemmer meg for at jeg ikke klarer mer, og da snur du plutselig rundt og gir meg så mye oppmerksomhet og kjærlighet at jeg glemmer de tidligere drittukene. For noen dager, så er vi tilbake til normalen. Jeg kan ikke forstå hvordan du kan spille et slikt spill helt uten å tenke deg om. 

Og jeg er egentlig ikke i tvil om at du vet hva du gjør. Du mener nok ikke å såre meg så mye som du gjør, for du er jo ikke en dårlig person. Likevel har du makt til å snu hele dagen min fullstendig. Du har makt til å endre en dag der jeg er glad, til å måtte hentes hjem fra skolen og ligge i mørket resten av dagen. Men du har også makt til å gjøre en jævlig dag helt fantastisk med kun ett blikk, en klem eller et kyss. Det er jo av egen fri vilje at jeg holdt ut med dette i et halvt år, det er ikke din skyld. Jeg har gitt deg flere sjanser til å ikke ha meg i livet ditt når jeg har hatt det for vanskelig. Du har ikke tatt noen av dem, og selv når vi har gjort det ordentlig slutt har vi funnet sammen igjen. Så noe bra er det jo med oss. 

 

Jeg elsker måten du bare passer perfekt inn sammen med familien min, og at du deler min interesse for trening. Og måten du kan se på meg og få meg til å føle at jeg faktisk er verdt noe, og at både jeg som person og utseende mitt er bra nok. Bedre enn bra nok faktisk! Det er det ingen andre enn deg som får til, og jeg elsker deg for det. Jeg elsker også måten du er så innmari irriterende når jeg er sint på deg. Jeg klarer aldri å være det lenge, for du vet nøyaktig hva som trengs.
Alt dette og mye mer setter jeg så ubeskrivelig mye pris på, og jeg er så glad i deg!

Derfor er det så utrolig mye vanskeligere å klare å bestemme seg. Det er ikke bra for meg, men det er samtidig så godt noen ganger. Og til nå har det egentlig vært verdt alt det vonde. Nå skulle jeg egentlig ønske at du bare kunne vært en dårlig person hele tiden, så kunne jeg bare skylle på det. 
Det er så mange som sier at jeg bare må gi meg nå, og det har jeg hørt lenge. Men jeg har en absurd ide i hodet mitt om at vi kommer til å klare det likevel. Jeg ser alle de "typiske" kjæresteparene, og herregud så mange ganger jeg har sammenlignet oss. Og jeg har flere ganger tenkt at jeg kunne sikkert funnet en annen, som jeg litt mer lik meg. Men sannheten er jo rett og slett at jeg ikke vil ha noen annen. Det er jo deg jeg vil ha, selvfølgelig. Jeg stoler på deg, jeg har forelsket meg i deg, og jeg har vært gjennom så mye sorg og glede både sammen med deg og på grunn av deg. 

Det er helt utrolig hvor mange ganger jeg vært på rommet mitt og grått på grunn av deg, og hvor mange telefonsamtaler jeg har hatt med venner om oss. Hele denne dritten her er så jævlig vanskelig at jeg ikke har ord en gang. 
Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å gi deg opp denne gangen, eller om det kommer til å gå lenger tid. Alt jeg vet nå er at jeg kan ikke ha det slik lenger, og jeg må bestemme meg på ordentlig og for siste gang hva jeg skal gjøre. Denne gangen kan jeg ikke gå tilbake på valget mitt. Men dessverre er det en del av meg som fremdeles ønsker så veldig at ting skal ordne seg, og at jeg skal kunne tørre å få tilbake følelsene mine for deg.

Hvis det likevel blir slutten nå, så vet jeg heller ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Om det er best for meg å ha avstand og ikke mye kontakt, eller om jeg burde prøve å være venn med deg, og bare oppføre meg normalt. Jeg har så lite lyst til å må ta det valget, men slik som ting ser ut nå er det kanskje best for oss begge likevel... jeg vet ikke.

Du er tross alt fantastisk..

Oh well

Tja, så lenge varte det strålende humøret. Neida, det er ikke ille nå, så jeg skal ikke klage egentlig! Bare at ting føles ikke like bra som i går. Jeg klarer ikke helt å innse at ting ikke må være perfekte for å være bra tror jeg. Kroppen kjennes litt tyngre, og jeg er sliten av å ikke vite hvor jeg har folk. I tillegg er det et slags "møte" jeg må ta, som jeg aller helst vil slippe. Gruver meg alltid så mye til slike ting. Det gjør det ekstra vanskelig å fokusere på å blir frisk når man alltid har noe man vet kan rive seg ned litt. 

I dag hadde vi tentamen på skolen, og jeg tror det gikk helt greit. Klarte NESTEN å konsentrere meg også, med unntak av at jeg fikk litt panikk da jeg satt i salen helt i starten. Det er tøffere enn jeg trodde det skulle bli faktisk, å komme tilbake i klassen. Tror de rundt meg synes det er veldig vanskelig å vite hvordan de skal oppføre seg i forhold til meg, spessielt guttene. Jentene ville faktisk ha et møte til fordi de hadde flere spørsmål, og det er flere som jeg merker at prøver. Det setter jeg så ubeskrivelig pris på!

Jeg synes også det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg mot de andre. Jeg klarer ikke helt sånne løse samtaler om alt mulig, og jeg hater (egentlig liker jeg det når det er i enkelte situasjoner) pinlig stillhet. Men det er jo ikke til å unngå da, for jeg føler at jeg på en måte må starte på nytt med omtrent alle i klassen nå. Både for deres skyld, og min egen. De nyhetene jeg kom med, er jo veldig vanskelig å sette seg inn i og forstå, og det er veldig vanskelig for meg også å være åpen om det. Nå har jeg ingen ting å skjule, og da blir jeg kanskje ikke spennende lenger? jeg vet ikke jeg... Time will tell I guess 

 

Planen for resten av dagen er å dra en tur på treningssenteret, og kanskje våge meg til å være litt sosial! Vi har fri i morgen, så det er jo litt dumt og kaste bort kvelden til å legge meg tidlig. Skal prøve å overtale meg selv til at det er slik i allefall... 

Dette er starten

I dag. Herregud i dag er jeg faktisk litt stolt over meg selv. Jeg har fortalt klassen om både hvordan jeg har hatt det, og hvordan jeg har det nå. Det er enkelt det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv, og da jeg gikk inn i klasserommet måtte jeg virkelig kommandere beina mine å gå fremover og sette meg! Heldigvis hadde jeg med meg den helt fantastiske venninna mi Johanna♥ Hun går ikke på skolen min, men tok seg fri en dag for å stille opp for meg.. Herregud så heldig jeg er! 
Det som er godt med slike situasjoner er at man virkelig finner ut hvem som virkelig er ekte venner, og stiller opp for deg. Det gjorde ganske vondt at noen av de jeg har snakket mest med, og egentlig trodde ville være der for meg ikke en gang kikket på meg etter jeg fortalte alt, men jeg setter så ekstremt pris på de som faktisk ga meg respons på det!

 

Det å blottlegge seg på denne måten var veldig vanskelig. Det jeg gjorde, var jo faktisk å fortelle om veldig mange av problemene, og de negative tingene med meg selv. Likevel er jeg glad jeg gjorde det, fordi nå er alle kortene på bordet. Det slipper å gå rykter om hvorfor jeg pleide å besvime, og hvor jeg var alle gangene jeg har vært på sykehus og BUP. I tillegg er jeg nå fri til å være meg selv, og hvis jeg trenger å gå ut av timen, eller å være alene i ett friminutt, så vet folk hvorfor! Jeg har en frihet nå som jeg ikke hadde før, og jeg håper og tror at det kan gjøre skoledagen litt enklere. I tillegg har jeg allerede nå merket at noen søker kontakt, og lurer mer på ting jeg har fortalt i dag. Jeg skal være helt åpen om dette.

 

Jeg har blitt oppfordret til å fortelle om situasjonen min til klassen i nesten 2 år, men jeg har rett og slett ikke turt å stå fram med det før nå. Og jeg er glad for at jeg ventet, for nå kan jeg samtidig som at jeg forteller om vonde ting, også fortelle at jeg har overvunnet andre tidligere problemer. Angsten er nesten borte, jeg har ikke besvimt på lenge, blodprøvene mine er stabilt fine, og jeg er klar for å sortere ut litt mer hvilke folk som er bra for meg å ha i livet mitt. 

I dag virker ting ganske bra, og jeg skal jobbe for å holde det slik nå. I allefall en liten stund.

 

I dag smiler jeg på ekte

Motivasjon

Jeg kjenner meg litt tom i dag, og uten overskudd. Likevel har jeg lyst til å få til en bra økt på treningssenteret senere i dag, og derfor gikk jeg på youtube og skrev inn helt enkelt "motivation". Ikke spessielt motivasjon for trening eller noe, men en av de første videoene som kom opp var den her. En ting er at det motiverer for trening, men jeg synes også at det han sa i videoen, var motiverende for andre ting også! Sikkert litt klisje noe av det, men uansett verdt å se. 






Litt håp?

I dag føler jeg meg litt mer levende enn jeg har gjort ellers denne uka. Jeg har jo vært hjemme fra skolen hver dag, bortsett fra 1 time på mandag. Jeg har vært sammen med mamma eller pappa stort sett hele tiden, MEN nå sitter jeg alene hjemme, og det er helt greit! Viktig å se på slike småting som framgang også. 

 
I dag har vi planlagt en tur inn til byen for å gjøre noen småting, dra på treningssenteret og besøke noen veldig gode venner av oss. Det er egentlig klassefest i kveld, men det klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg har lyst til å dra på eller ikke. Ingen som savner meg der uansett. 

Når jeg våknet i morges hadde jeg egentlig lyst til å pynte meg, men tenkte at det var ikke noe poeng siden jeg ikke skulle møte noen spesielle uansett. Fem minutter senere måtte jeg nesten slå meg selv i hodet. Hvorfor skal jeg  trenge noen andre som grunn til å pynte meg? Hvorfor ikke gjøre det for meg selv? I dag blir det skinnjakke og sminke! Har forresten ikke gått med sminke på mange dager nå, og det er så deilig. Begynner å faktisk bli litt mer komfortabel uten det rundt folk også. Men kan jo ikke nekte for at jeg føler meg friskere med det på da, så noen ganger er det jo godt.
 

Så langt i dag har jeg hatt en rolig morgen, med en liten tur ut med hunden. Merkelig hvordan han kan virke så positivt på meg. Jeg brøler og kjefter på han når han ikke går ordentlig, men samtidig har jeg ledd i sikkert fem minutter i strekk mens jeg bare sto der og så på at han løp opp og ned bakker. Tenk å ha så mye energi da! 

Ja, jeg tok med kamera på tur.. Kanskje det fremdeles er litt blogger i meg? Føles uansett godt å bare skrive for seg selv, uten å bry seg om at folk skal lese det.


Nå er planen å lese litt på motorsykkelteorien (IKKE se på serier..), drikke te, spise en banan og gjøre meg klar for å dra til byen. Dette skal bli en bedre dag!




Morgentanke

I dag har jeg ikke lyst mer. Det føles i allefall slik akkurat nå. Forhåpentligvis kan det bli litt bedre utover dagen i gjen, men så er det helt sikkert likt i morgen. Jeg er så lei, og alle alternativ og valg jeg kan ta for å komme meg vekk fra dette kommer med vanskeligheter og problemer, og jeg vil ikke ha mer vanskeligheter og problemer! Jeg takler det ikke, jeg vil bare slippe!!!

I dag vil jeg ikke tenke på hva andre mener og tenker, jeg vil kun fokusere på meg. Og kanskje hunden min da, han dømmer meg ikke iallefall. Drittdag.

Hæ, er du syk?

Hvis jeg hadde blitt bedt om å si en ting som frustrerer meg, så ville nok det jeg skal skrive om nå være noe av det første som hadde kommet opp. Det er noe jeg synes er så dumt at det blir vanskelig å sette ord på, men jeg skal prøve å holde meg til tema.

 Hvorfor skal det være slik at så ekstremt mange mennesker kunn ser på "fyskiske" sykdommer som en sykdom? Hvis du har brukket en fot, eller har en kroppslig plage, vil folk se det og kanskje tenkte "stakkars deg!". Men hvis noen sliter med psyken sin, er det nesten ingen som bryr seg. Det er omtrent slik at hvis man ikke kan se det, da er det ikke et eksisterende problem. Hvis jeg hadde for eksempel kreft, ville kanskje folk i klassen og rundt meg vist litt omsorg, eller at de brydde seg litt om meg. Nettopp fordi det er en veldig kjent og dødelig sykdom. Vi får informasjon om slike sykdommer over alt, både som vi plukker opp selv, og som  vi får av helsepersonell. 
Selvfølgelig ville noen trukket seg unna i en slik situasjon og ikke visst hvordan de skulle oppføre seg mot meg, men de hadde sett på meg som syk. Det hadde vært en gyldig grunn til å være hjemme, slippe skole, være mindre sosial og ikke by så mye på seg selv. Det er bare slik det er.

Når du sliter med psyken derimot, da er det ALT for mange som ikke ser på det som ett ekte problem, eller en ekte sykdom som trenger å tas hensyn til. Veldig mange klarer å skjule det, og synes det er greit at andre ikke vet om det, eller bryr seg. Det er helt supert hvis det er den metoden som funker for deg! Men for meg er det ikke helt slik. Jeg skulle så veldig gjerne ønsket at jeg hadde en person som kunne støttet meg, og som jeg bare visste at var der når jeg trengte en klem, eller noen oppmuntrende ord. Enten er det slik at folk faktisk ikke orker å bry seg, eller ikke vil være innblandet i slike plager, eller så er det fordi de faktisk ikke kjenner det igjen når de ser det! 
Det er så innmari trist hvor lite informasjon det gis om det psykiske. Jeg kan låve deg at PSYKISKE PLAGER KAN VÆRE MINST LIKE DØDELIGE SOM FYSISKE SYKDOMMER! Bare fordi du ikke ser det, så KAN det være et ekte problem, som folk strever med minst like mye som andre syke mennesker.  Det er så viktig at folk er klare over dette!

Hvis du har forstuet en fot, vil det selvfølelig være en gyldig grunn til å ikke være med i gymtimen. Fordi det ville gjort at du fikk vondt, og at skaden kunne blitt verre. 
Hvis du har angst eller depresjon derimot, blir det ikke tatt hensyn til. Det at du gruver deg hele uken for den gymtimen, eller at du nesten besvimer og gråter før timen starter, er ikke godt nok. Det er bare i hodet ditt, og du må bare tenkte positivt og få endret tankegangen din! Så enkelt er det ikke. Når du har angst, er det ikke bare å snu om tankene. Det er ikke lenger kun du som kontrollerer hodet og følelsene dine, for sammen med personligheten din sitter det noe vondt der, og det vonde er så utrolig vanskelig å overvinne. Det er en annen versjon av deg selv, og det vil jo rett og slett si at du må slåss mot deg selv! Det krever veldig mye energi, noen anger alt jeg har.

Jeg er syk inni meg. De i klassen merker at det er noe med meg, men de kan ikke se det. Jeg forstår det ikke, så da er det umulig for dem å skulle forstå det. Hvis jeg har en god dag, da tenker veldig mange at det som kanskje var et problem, det må jo  være borte nå! men når man er syk inni seg, da er det en veldig langsom og svingete vei som man må gå for å bli frisk. Det vil være noen gode dager innimellom, og de er det kjempeviktig å ta vare på! men ikke tenk at alt er bra da likevel, for når smellen kommer senere blir den så innmari mye hardere. 

Disse bildene tok jeg i dag, etter en av de virkelig dårlige dagene. Jeg gråt før bildene, mens jeg tok dem, og etterpå. Likevel, kan du se at jeg er syk?




Tanker

Hvor skal jeg egentlig starte... Så mye har skjedd i det siste, og nå har jeg bare et så ekstremt stort behov for å få samlet tankene litt. Jeg slettet de andre "personlige" innleggene jeg har skrevet her fordi jeg var redd for hvem som kunne komme til å lese det. Jeg var redd for at noen jeg kjenner skal vite hva jeg tenker, mens hvis det er noen jeg ikke kjenner, da spiller det ingen rolle. Vi mennesker er rare. 

Siden sist har det vært både oppturer og nedturer. Jeg har både ledd og grått, men dessverre har det vært litt mer av det siste. 
Jeg har vært innlagt på ungdomspost for å arbeide med meg selv og mine problemer. Dette har jeg valgt å ikke fortelle noen andre enn mine aller nærmeste om, ikke fordi jeg er flau over det, for vi har alle vanskelige og fiendlige tanker noen ganger. For meg ble det bare så mye på en gang at jeg trengte hjelp. Jeg er redd for å fortelle det til noen fordi jeg tror ikke at de fleste kan forstå hvordan dette er. Mange tenker nok på angst og depresjon som noe enkelt, som man kan styre selv og kontrollere. Sannheten er at det kontrollerer deg. Jeg er ikke den samme personen som jeg var for et år siden, psyken min er slitt og endret. På noen måter er jeg kanskje sterkere, men det kjennes ikke alltid slik ut. Noen dager er så mye vanskeligere enn andre, og da kjennes det ut som at ting aldri skal bli bra igjen. Det er så fristende å bare gi opp.

Disse tankene er en av grunnen til at jeg ble innlagt, og det var et  frivellig opphold. Jeg skulle egentlig vært der nå også, men klarte ikke den siste uken. Det ble for vanskelig for meg å fortsette oppholdet, selv om noen helt sikkert vil se på meg som svak og dum som ikke tok denne sjansen for å få hjelp. Men jeg mistet motivasjonen, og var ivrig på å komme meg hjem for å prøve ut det jeg hadde lært. Jeg følte meg klar for å møte det vanlige llivet igjen, med skole og alt annet det bærer med seg. Slik ble det ikke. 

Når man går rundt å tenker negative tanker om seg selv hele tiden, er det vanskelig å bare gli inn sammen med de andre ungdommene. Det blir veldig vanskelig å være glad, positiv, en god venn, en god kjæreste og en flink elev. Halvparten av tiden føler jeg ikke en kontakt med kroppen min en gang, og jeg har en konstant smerte i magen, kvalme og vondt i nakke og skuldre fordi jeg går å spenner meg hele tiden. Det er slitsomt, og jeg er så lei! 
Det å komme tilbake på skolen var heller ikke enkelt. Jeg tror noen synes det var vanskelig å møte meg, og det har sikkert gått noen rykter om hvor jeg har vært disse to ukene. Det kan jeg forstå. Men det som er vanskeligst er de nære vennene mine. De få jeg faktisk har fortalt dette til.  
Jeg har aldri vært i en siutasjon der jeg har trengt så mye hjelp og støtte noen gang. Jeg har en fantastisk kjæreste, men han kan jeg ikke legge alt på. Dette er helt forferdelig egoistisk av meg, men jeg skriver det likevel fordi dette er faktisk mine tanker, og jeg skal være helt meg selv her. Jeg trenger folk. Jeg trenger noen som spør meg hvordan det går, og som faktisk ser på meg at alt ikke er bra selv om jeg sier det. Jeg trenger at noen bare gir meg en klem. Jeg trenger at noen viser at jeg betyr noe, og at jeg blir satt pris på. Nå føler jeg meg kun som en byrde,  både for meg selv og de rundt meg. Jeg trenger at noen setter meg øverst, for det føles så forderdelig vondt å alltid være andrevalget.

Samtidig som at jeg går rundt å tenker på alt dette og mye mer, så har jeg nå bestemt meg for at noe skal endres. Jeg SKAL bli frisk! Jeg skal være en støtte for de rundt meg, og jeg skal klare å gå en hel skoledag uten å måtte trekke meg tilbake fordi jeg er så sliten. Jeg skal bli flink til å fortelle andre hva de betyr for meg, jeg skal trene, spise sundt og ikke minst klare å  være fornøyd med meg selv. Det skal ikke være for mye å be om. Veien dit virker bare så veldig lang akkurat nå... 




Lykke er...

 

Bursdag

Hei! 
Siden det er søndag, ligger jeg fremdeles i senga og hører på musikk. Kom ganske sent hjem fra overraskelsesbursdag hos en venninne i går, og sovnet enda senere. Bare en person som vet at jeg blogger igjen nå! Grunnen til at jeg ikke vil ha folk (Spessielt de jeg kjenner) til å lese bloggen min, er at jeg er usikker på hva jeg kommer til å skrive, og noe er egentlig greit å dele med omverdenen, men ikke med folkene jeg kjenner. Ga det noen mening?

Det var i allefall kjempe koselig på bursdag i går, og hun ble veldig overrasket da vi plutselig hoppet frem fra stuen hennes med kjoler og ropte gratulerer med dagen! Hun var borte tildligere på dagen, så jeg og fire andre jenter var hjemme hos henne og laget taco og kake mens vi ikke visste helt når hun ville komme hjem.. Men det ble veldig vellykket, og jeg vil absolutt anbefale å gjøre det for noen dere er glad i! Det er en god ide som bursdagsgave til personen også, for det blir litt utgifter.

 

En veldig vellykket kveld♥

Gjesteinnlegg!

Hei det er Alva som blogger! (Søskenbarnet til Runa) som dere kanskje har merket har ikke Runa blogget på lenge og jeg prøver å få henne til å blogge. Men hun har vært litt travel i det siste... Hun kommer sikkert med et innlegg snart om hva hun har holdt på med mens hun har vært borte fra bloggen. Til helgen eller neste helg kommer det dessuten mest sannsynlig en videoblogg! Tenker på å ha en MÅ GJØRE video, så bare kom med forslag i kommentarfeltet til hva vi kan gjøre :) tenker dessuten å starte en spørsmålsrunde hvis det er noen som er interessert :) slenger med et bilde fra julen ?
- Alva Otelie

Nyttårsfeiring!

Godt nytt år!!
Da var det endelig 2013, og jeg gleder meg sikkelig til dette året! Jeg har egentlig ikke noen spesielle nyttårsforsetter, men jeg skal selvfølgelig prøve å holde karakterene oppe på skolen, være flink å blogge og være masse sammen med gode venner♥ Jeg skal med andre ord prøve å være slik som i fjor, med litt mer innsats på bloggingen..
De første månedene i 2013 har jeg allerede planer og ting jeg gleder meg til:

  • Den 18-25 Januar, om 17 dager, reiser familien til Gran Canaria sammen med bestemor og bestefar.
  • 9 . Februar er det bursdagen min, og det er vinterferie i slutten av måneden.
  • I starten av Mars skal jeg og pappa reise ett sted, vet ikke helt hvor enda, og det er Påskeferie i slutten av måneden.
  • Den 18. April skal jeg til Oslo på Justin Bieber konsert sammen med noen venninner♥ tror det blir årets happening ;)
  • I Mai er det jo masse fridager og 17. Mai
  • I Juni starter sommerferien, og da skal jeg kose meg sinnsykt mye, å bade 10 ganger så mye som i fjor. Vi fikk dessverre ikke noen sommer i Snåsa..
  • Juli er det også sommerferieee♥

Og resten av året har jeg ikke noen planer som jeg vet om, men skal helt sikkert klare å finne på noe!


I går kveld ble like koselig som jeg hadde ventet! Hadde bedre stemning da enn på julaften faktisk. Vi slappet av, spiste god mat, spilte spill, og gikk selvfølgelig ut for å se på fyrverkeriet klokken 00.
Vi sendte opp noen småting selv også, men mamma hadde handlet inn, så det ble virkelig bare småting! Vi hadde kjøpt noen småesker med bittesmå greier som bare sto på bakken og freste i 5 sekunder før de sloknet, haha. Passet egentlig bra for meg som hater smellene! Vi hadde noen større bokser som sendes opp i lufta, så nyttårs-stemningen kom likevel♥

Outfiten kommer senere i kveld!
Har du noen planer for 2013? :)

siste dagen...

Hei! 
Da var det den siste dagen i år da.. synes ikke det er noe lenge siden forrige nyttårsaften heller! Vi skal feire sammen med mormor, morfar og noen andre slektninger i kveld, så det blir sikkert koseligt!
Jeg er så sinnsykt trøtt i dag, fordi jeg har begynt å venne meg på skolen allerede. Satte alarmen på 08 idag, og tok tiden mens jeg ordnet meg på en halvtime, haha...
Vet at mange pleier å ha en slags spesiell greie fordi det er den siste dagen i året, men jeg har bare holdt meg i sofaen og sett pretty little liars nesten hele dagen. Ble med mamma på butikken for å handle inn litt til i kveld, og tok noen bilder med hestene minee♥


 

Hvilke planer har du ikveld? :)

Julen min

Hei! siden det er så lenge siden jeg har blogget, så tenkte jeg å lage ett innlegg med noen bilder fra de siste ukene, månedene eller hva det nå er... jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å starte med bloggen igjen, så jeg har heller ikke vært så nøye med fotografering av ting, men her er det jeg fant:

Jeg har vært på juleball med verdens beste jenter! Det var kjempe gøy, med herlige folk og god stemning♥

Lille julaften fikk vi den første og søteste presangen noen sinne..

Som de fleste andre, så feiret jeg jul den 24. Stor bombe, right? mange i slekta som kom hjem, så det var utrooolig koselig!

 Jeg har spilt spill og slappet av med familien

Og i går hadde mamma og jeg ett lite spa mens vi slappet av med film

Hva har du gjort i jula? :)

 

Tilbake!

Hei!
Jeg kan egentlig ikke helt tro at jeg bestemte meg for å starte med bloggen igjen, men i dag fikk jeg bare så utrolig lyst til det! Har vurdert det lenge, og nå fikk jeg endelig kommet i gang.
Jeg har hatt en bloggpause en stund fordi jeg rett og slett ikke orket å blogge når ingen ting spesielt skjedde, og hvert eneste blogginnlegg hadde informasjon om at jeg hadde gjort det samme hver dag, som var ingen ting.. Jeg har egentlig ikke noe annet å gjøre for tiden, men jeg skal prøve å få litt variasjon likevell.
Ble utrolig glad da jeg logget meg inn nå, for jeg ser at noen fremdeles leser bloggen min! det har vært litt på statistikken hver dag, og det gjorde meg kjempe glad! Tusen takk, hvem dere nå er♥
Noen av dere har også funnet meg på instagram, noe som er kjempe morsomt! Jeg er ganske aktiv der, så hvis du vil følge meg kan du søke på runakarine.

En stor hindring fremover er at jeg ikke egentlig har noen PC å blogge fra.. Til vanlig bruker jeg en Tab, som funker som en mobil. Det betyr at jeg må bruke blogg.no appen, og som dere sikkert vet er den utrolig dårlig.. Man kan ikke redigere bildestørrelse eller skrive noe særlig bra. Mamma har en liten mini-PC, men SDkort leseren er ødelagt, så jeg får ikke lagt inn bilder hvis jeg skal blogge fra den, og jeg har som regel at jeg ALDRI skal poste et innlegg uten bilder i.. Har en måte å få blogget på, men den kommer til å ta meg dobbelt så lang tid.
Nå bruker jeg pappa sin utrolig kule PC, men kan ikke låne den for alltid heller. Vurderer å kjøpe meg en, og jeg har jo bursdag snart, så det er lov å håpe! (hint mamma og pappa..)

uuuansett! På en slags måte skal jeg få blogget. Min kjære lillesøster har vært så utrolig snill å ta noen bilder av trøtte lille meg og den feite lille pusen min (måtte tvinge henne...)

Autumn..

Hei! 
Herregud for et nydelig lys det var i kveld! Måtte bare ut å ta noen bilder..

 

Hva synes du? :) 


Oslove

Hei! haha, tror egentlig denne bloggen bare går mer og mer nedover! MEN, det er alltid gøy å blogge når jeg faktisk orker.. 
som noen av dere kanskje vet, så har jeg vært i oslo med søskenbarnet mitt! teknisk sett så var det ikke Oslo, men Eidsvold. Var der fra onsdagsmorgen til natt til søndag, så jeg har akurat rukket å komme til ro, få igjen litt søvn og venne meg til tanken på skole i morgen! var hjemme i dag siden vi hadde arbeidsdag i dag. Var hjemme, så det var sykt deilig å sove lenge siden jeg likevel skulle arbeide på gården! 
Uansett, tok noen få bilder med mobilen i Oslo, så her kommer de.. (alle bilder er tatt med mobil, så kvaliteten er sinnsykt dårlig!!)

Verdens beste pizza! 

haha, tre personer som var mer som lei av tog! det var 12 timer inkludert venting... 

I dag kom Johanna på besøk!

Jeg er klar over at jeg er veldig lite aktive på blogg.no, og vet ikke om jeg kommer til å blir bedre, men jeg er veldig aktiv på instagram! så om du likevel er interessert i hva som skjer i livet mitt (haha) så kan du followe runakarine :)

hahahhahah, søøøøøøt... neida! ♥

awkward..

Hei! vet at det er altfor lenge siden sist, men jeg har hatt en ganske trist periode nå.. Jeg skal sansynligvis selge hesten min, kefalos. Orker ikke å skrive grunnene, men det er iallefall ting som har gjort meg nesten sikker på det. 

Ellers er det jo faktisk høstferie! Siden dette er den andre dagen, så har det selvfølgelig ikke skjedd så mye enda. Så godt som hele Lørdagen ble brukt på å se en hel sesong av min nye yndlingsserie, Awkward. Den er utrolig bra, OG har to sinnsykt kjekke skuespillere ;) du finner direkte link til serien HER ♥
Ellers er det en ting jeg har glemt å fortelle (tror jeg), jeg reiser til Oslo med søskenbarnet mitt (og bestevenninnen) Alva på Onsdag! Vi skal bo hos morfaren hennes litt utenfor byen. Vi reiser med fly nedover og tog tilbake. Jeg kommer til å dø, sinnsykt lang togtur for meg som hater det.. Det er heldigvis internett, så det blir sikkert litt blogging da iallefall! skal ta med TAB-en min. Tror vi kommer tilbake med nattoget i 02.03 tiden på søndag.. perfekt for meg som ikke klarer å sove på tog♥

Hva skal du i ferien? 

Verdens beste!

Hallo! Jeg føler meg som verdens slemmese person nå, siden jeg ser at noen fortsatt leser bloggen min selv om jeg aldri blogger.. Jeg beklager så utrolig mye! Skulle virkelig ønske at det kunne skje noe her på Snåsa, men det gjør det selvfølgelig ikke. Haha, føles litt rart å sitte her å klage på det når jeg har to hester og bor på en gård.. Det er vel ikke egentlig mangel på aktiviteter det går på, men heller viljen min. 
De sise dagene har vært mer eller mindre (dumdumdumdumdumdum trommevirvel...) NORMALE! skole, venner, hest og lesing. Tror virkelig jeg må få meg ett bedre liv snart..
I dag har jeg vært på musikkskole, gjort lekser og satte meg nettopp ned for å se en film. Vet ikke helt hvilken det blir, men skal bare søke opp en tilfelidig på yndlingsnettsiden min! For alle som har ett kjedelig liv (eller bare vil se en gratis film/serie på nett) anbefaler jeg 1channel.ch (direkte link)! den er sikker, har bra utvalg og grei kvalitet. 




(poster disse bildene og håper at ingen husker at det er andre gang de er på bloggen, hihi) woho, føler meg så kul når jeg skriver med gjennomstreket tekst ;) 

Hva skal du i kveld? 

 

fotoshoot med Johanna DEL 2

Hallo! da har jeg fått lastet over de siste bildene, så de kommer nå! 

hahahahha

herregud, her hadde jeg netopp glidd på en stein da jeg skulle løpe å legge meg etter å ha satt på selvutløseren. Holdt på å dø av latter♥


haha, og her bekket kameraet.. begge to bare: NEEII!!!

DEL 1 finner du HER

 

fotoshoot med Johanna!

Hei! Da blogger jeg endelig fra PCen min, som jeg kan reulere bildestørrelse på igjen! Taben er veldig smart, men PCen er likevell best til blogging når jeg likevel er hjemme.. Jeg fikk internett pinnen i dag, så da kommer det nok til å blir bedre blogging fremover! 
I dag har jeg vært hos Johanna litt og sagt hade til verdens søteste kattunge som blir gitt bort i dag eller veldig snart :(

♥ vet at det ikke er så lenge siden jeg postet dette bildet, men orker ikke å overføre nye fra mobilen nå. 


Alle bildene er lånt fra bloggen til Johanna, som hun lånte fra meg, men det kommer flere bilder i morgen når jeg får overført bilder fra kameraet. Dette er bare de hun la ut på sin blogg!















 

Details in my house

Hei! lenge siden jeg har skrevet to innlegg på en dag nå, og enda lengre siden jeg har skrevet noe i det hele tatt! haha, humoren min....♥ Siden jeg har startet med bloggingen i gjen, så knipset jeg bare noen bilder litt rundt i huset for å ha noe å blogge om, så her kommer de! 

Hva synes du? :) 

Hos Johanna

Hallo! Da var det plutselig fem dager siden jeg har blogget sist.. Det har ikke skjedd noe egentlig, bare en helt vanlig skoleuke, så det var liksom ikke noe å blogge om! 

Nå sitter jeg hos Johanna og bare slapper av. Det ble bare en liten impulstur på 2 timer eller noe for at jeg skulle se på den nye kjolen hennes til juleballet. Vi har vært ute og knipset litt bilder, så dere kan få se noen her

pusee♥



Merker at jeg er veldig ute av trening i bloggingen nå, men det kommer seg sikkert! håper dere ikka har gått lei det lange pausen! 

 

Sunset

Hei! skulle egenlig postet dette i går, men så begynte noe veldig spennende på TV, og da glemmer man alt annet.. Var iallefall ute og tok noen bilder i går siden det var så fint lys ute, så tenkte å vise noen av dem

Redigerte to bilder av meg, hva synes du ble finest? :) 

Likte du bildene? ♥

Jeg er TILBAKE!!

Hei! endelig har internettet kommet tilbake! det har vært borte siden tirsdag, og jeg har savnet bloggen sinnsykt mye!! Jeg kan vel egentlig bare oppsumere hva jeg har gjort litt kort.

Som de fleste sikkert skjønner har jeg vært på skolen. Synes ikke det var så ille som ventet, men er litt lei etter første uken! 

haha, søte vi! 


En av dagene, tror det var tirsdag, var jeg på besøk hos Johanna

gammelt bilde..♥


Fredag til Lørdag var verdens beste Astrid her! Vi var ute med hestene, slappet av, lagde brownies og bare gjorde masse annet gøy♥

tok nesten ingen bilder mens hun var her, så dere får nøye dere med et gammelt! ♥


Og hatt en normal lørdagskveld med familien.. 

Nå kommer jeg sterkere tilbake, men dere kan gjerne komme med ideer til hva jeg kan blogge om! :) 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Desember 2015 » November 2015
hits